Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

I energipolitikken finner ytre venstre og ytre høyre sammen mot sentrums- og styringspartiene – og har solid støtte til det fra velgerne sine, viser fersk spørreundersøkelse.

Rødt og Fremskrittspartiet står på hver sin side av norsk politikk, men partiene har stemt sammen i en rekke sentrale, energipolitiske saker i Stortinget denne perioden. Med seg på laget har de også hatt Senterpartiet.

Ferske tall fra Ciceros årlige klimaundersøkelse 2025 viser at partiene kan stemme sammen i Stortinget i trygg forvissning om at de har støtte fra egne velgere i viktige politiske spørsmål, som vindkraft og kraftutveksling.

Tradisjonelt har miljøpartiene i norsk politikk vært SV, Venstre og etter hvert Miljøpartiet De Grønne. Også Rødts velgere har ligger på miljøsiden av den tradisjonelle skillelinjen miljø versus økonomisk vekst.

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiets velgere, i den rekkefølgen, har hellet mot økonomisk vekst. Men i spørsmålene om vindkraft og kraftutveksling ser vi et helt annet mønster.

Ciceros årlige klimaundersøkelse 2025 viser at støtten til vindkraft er minst blant Fremskrittspartiet, Rødt og Senterpartiets velgere. Her er også motstanden sterk. I Fremskrittspartiet er så mye som 53 prosent svært uenig i at Norge bør øke vindkraftproduksjonen på land. I Senterpartiet er 36 prosent svært uenig. I Rødt er den sterke motstanden noe mindre, med 28 prosent.

Går vi dypere i tallene fra Cicero, ser vi hvordan velgerne både på ytterste venstre og ytterste høyre fløy står på samme side. Også i spørsmålet om kraftutveksling, ser vi en tydelig U-formet kurve. Det er dette som ofte har vært omtalt som en hestesko.

Den samme undersøkelsen viser at stor skepsis til å bygge flere utenlandskabler for å øke muligheten for utveksling. 16,8 er for å bygge flere utenlandskabler, 51,2 prosent er mot. Når spørsmålet er om velgerne mener kraftutveksling med andre land er viktig for Norges energisikkerhet, er 31,9 prosent er enige. 30,2 prosent uenige.

Dette forteller oss også at holdningen til kraftutveksling handler om hvordan spørsmålet rammes inn. Kraftutveksling har tradisjonelt vært rammet inn som et grønt solidaritetsprosjekt med Europa. Det forklarer også at det er velgerne som ikke er opptatt av klima, som er de mest skeptiske til kraftutveksling.

Også i spørsmålet om kraftutveksling ser vi den samme hesteskoen som i spørsmålet om vindkraft.

Hva betyr så dette for energipolitikken fremover?

Mye tyder på at vi kan gå mot fire nye år med energipolitisk «tuttifrutti». Nå er det ikke bare venstresiden som står mot høyresiden, eller miljøpartiene som står mot de store styringspartiene. I flere sentrale energipolitiske spørsmål står ytre venstre og ytre høyre sammen mot sentrum. Det gjør det politiske landskapet svært komplisert.

Energipolitikken splittet Arbeiderpartiet og Senterpartiet – og førte til slutt til at Senterpartiet gikk ut av regjering. Energipolitikken vil bli en meget krevende øvelse også i neste stortingsperiode, uansett om det blir rødt-grønn eller borgerlig regjering.

‍

‍