Århundrets distriktsvalgkamp

Ett ferskt eksempel, konkret og håndfast, på hva vi kan vente oss, er de siste ukers kappløp om å kutte mest i fergeprisene. 

Arbeiderpartiet var først på banen med et forslag om å halvere fergeprisen, før Fremskrittspartiet hev seg på budrunden og doblet innsatsen og ville fjerne den helt. Opposisjonspartiene ble til slutt enige seg imellom, og avgjørelsen gikk utenom regjeringen, igjen. Enigheten går ut på at Stortinget ber regjeringen komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett som kommer i mai.  

Kampen mellom sentrum og periferi kommer til å tjene som et uttrykk for det mange velgere er frustrert over: avmaktsfølelsen når spørsmål og forhold som er viktige for dem i deres hverdag, styres og besluttes av krefter og systemer de ikke ser, ikke forstår, ikke opplever at de har innflytelse over.  Sentralisering i ordets fysiske betydning, altså at tjenester flyttes fra utkanten til sentrum, er egentlig bare overskriften på det hele. Kampen om fergeprisene kan også sees som et uttrykk for hvem som best forstår livet i Distrikts-Norge. Der er, som kjent, Senterpartiet tyven som har stjålet velgere fra absolutt alle andre med denne urkonflikten som brekkstang. 

Hvert eneste valgår kommer det opp store og små enkeltsaker som får ekstra mye plass i mediebildet. De såkalte X-faktorene, er saker som tar temperaturen på samfunnet. I 2019 var det det store bompengeopprøret som opptok velgerne, med påfølgende høy oppslutning for FNB. I 1993 var folket splittet i synet på medlemskap i EU. I striden markerte «Nei-dronningen» Anne Enger Lahnstein seg positivt, og Senterpartiet fikk rekordhøye 16,7 prosent av stemmene. I år er det igjen ganske sikkert at distriktsaker vil få stor oppmerksomhet. Åpenbart i tillegg til håndteringen og ettervirkningene av koronakrisen.  

Fergeprisene synes å være den perfekte saken for å markere at man forstår livet i Utkant-Norge. Beveger man seg utenfor det sentrale østlandsområdet, møter man hundretusenvis av mennesker som er avhengig av fjordens hvite svaner for å komme seg på skole, jobb og til legen. Det er også en sak som «Oslo-eliten» sliter med å forstå fullt ut.. Dette skaper en oppfattet motsetning, kunstig eller ikke, som distriktkandidater har alt å tjene på å bygge opp under. Og for mange er det reelt snakk om store ekstrautgifter i titusenkronersklassen. 

Saken viste seg derimot som en ikke-sak. Ikke i den forstand at den ikke er viktig, for det er den, men det var lite uenighet å spore mellom blokkene. Det kom tydelig frem da Stortinget denne uken skulle behandle en ny kronakrisepakke til næringslivet. I debatten i stortingssalen var opposisjonspartiene tilsynelatende mest opptatt av å krangle om hvem som er mest for billigere ferge og hvem som var først ut. Det er få som stiller seg uforstående til at det er et problem at barnefamilier betaler godt over 10 000 kroner i måneden for at smårollingene skal komme seg på skolen. Men bred enighet flytter få stemmer, og erfarne strateger vet å konstruere skillelinjer for å distansere partiene fra hverandre i populære saker. I distriktvalget 2021 vil det være særlig viktig. 

Alle partiene har styrket retorikken når det kommer til distriktene. Regjeringspartiene har fått på plass egen statsråd, firet flagg i vindkraftsaken, og prøvd så godt de kan å vise at politireformen har gitt mer til distriktene. I tillegg har regjeringen lagt frem en egen stortingsmelding om distriktene og fått levert en rapport av demografiutvalget som har sett på hvilke konsekvenser befolkningsendringene vil få for distriktene. Høyre kom opp med slagordet «vi tror på Norge» for å vise hvor distriktsvennlige de er. Senterpartiet fulgte opp med at de tror på hele Norge. Et retorisk mesterstykke Trygve Slagsvold Vedum har utnyttet i det fulle.  

Arbeiderpartiet forsøker også iherdig å vise seg som et distriktsparti om dagen. Slagordet «De store oppgavene løser vi best sammen» viser nok ikke det like tydelig som det velprøvde kampropet fra 1933, «By og land, hand i hand», men retorikken fra partiledelsen er påfallende. I høst kunne partileder Støre presentere Arbeiderpartiets 60 tiltak for distriktene. Støre omtalte det som Arbeiderpartiets største distriktløft siden 1970-tallet. Poengene fra fremleggelsen minnet om det vi har hørt fra Senterpartiet de siste årene. Jobber skal ligge nær folk, og de skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger der de bor.  

Det er Senterpartiet nesten samtlige partier kappes om å stjele velgere fra. Eller rettere sagt, hente velgerne sine tilbake fra. Det er distriktvelgerne FrP prøver å kapre når Listhaug går inn for å flytte krisepenger fra «elitekultur» til skipsverft og familieeide småhoteller. Det er distriktvelgerne Sosialistisk Venstreparti går inn for å blidgjøre når de angriper sentralisering og regjeringens kommunepolitikk. Og det er Senterpartiets velgere KrF retter seg mot når Hareide understreker at regjeringen satser på både kollektivtransport og bilvei i grisgrendte strøk.   

For det er Senterpartiet som hittil har vært det åpenbare alternativet for mange distriktvelgere. Vedums parti har seilt på en bølge av protest, og meningsmålingene går stadig oppover. Kommunesammenslåing, elbiler og nedleggelser av lensmannskontor har gang på gang blitt trukket frem for å illustrere at det er ingen andre partier enn Senterpartiet som jobber for distriktene. De andre partiene prøver iherdig å finne saker de kan markere seg på. Når fergesaken først kom, som en av mange distriktsaker fremover, trekkes de andre partiene mot den som møll mot ly