Kampen om storbyene

Hvem stikker av med de blanke kjedene og tunge klubbene i landets største byer? 

Dette er en analyse basert på det vi vet 1. september 2023.

Med bare en drøy uke igjen til stemmelokalene åpner, er det fortsatt dødt løp i flere byer. Andre steder begynner vi å se konturene av vinnerne og taperne blant partiene.  Møter Raymond sin undergang i Groruddalen? Er det mulig for Høyre å vinne i Trondheim? Er Bergen dømt til politisk kaos, uansett valgresultat?   

 
Denne uken har vi gått i storbydybden, både i Podkast uten portefølje og her i nyhetsbrevet. I podcasten kan du også høre en rimelig oppsiktsvekkende spådom om valgkampen.  

 
Oslo 
I landets hovedstad kollapser Arbeiderpartiet. De kan risikere å bli halvert sammenliknet med 2015, da Raymond Johansen endte 18 år med borgerlig styre. Arbeiderpartiets nedsmelting startet allerede i 2019, hvor de så vidt kom seg over 20 prosent, men ble reddet av Miljøpartiet De Grønne, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. 
 
Arbeiderpartiets store problem i hovedstaden, er at deres gamle kjernevelgere i Groruddalen har snudd ryggen til byrådets politikk, særlig i samferdsels- og klimapolitikken. Det problemet viste seg for fullt med FNBs inntog i 2019. Ved valget gikk Arbeiderpartiet tilbake hele 12 prosentpoeng i Oslo. De gikk tilbake opp mot 20 prosent i flere av Groruddalens kretser, hvor FNB enkelte steder ble nest største parti.  Sentrum/periferi-splittelsen i Oslo er fortsatt sterk inn mot årets valg.  
 

Det har blitt stadig tydeligere at meningene blant Oslos innbyggere skiller seg merkbart, avhengig av hvor mange bompengeringer du bor innenfor og hvor avhengig du er av bilen i hverdagen. En velger i Groruddalen mener ikke det samme som en velger på Grünerløkka, selv om de er medlem av samme parti. Arbeiderpartiets konkurranse om MDG-velgerne tyder på at det er Løkka-velgerne som har fått størst gjennomslag i fylkespartiet, med tilhørende fall i oppslutning i periferien. Det gir en meningsskvis som er særdeles vanskelig å håndtere for et styringsparti med byrådsmakt.  

 
Oslo Arbeiderparti har gått inn i valgkampen med et særdeles krevende utgangspunkt og fra sentralt hold er det lite hjelp å få, fra en regjering som nå står ganske permanent i skandaler. Skandalene virker demobiliserende, både for velgere partiet forsøker å lokke ned fra gjerdet, men også for partimedlemmer som skal motiveres til å bli med på dørbank og stands. Oslo Aps sterkeste kort er fremdeles Raymond Johansen, som er populær langt utenfor eget parti. På NRKs siste byrådsledermåling får Johansen dobbelt så høy oppslutning som sin konkurrent i Høyre, Eirik Lae Solberg.  

 
Heller ikke for Høyre har det vært noen drømmeinngang til valgkampen. Oslo Høyre har kranglet seg helt frem til startstreken for valgkampen, og det var bare så vidt støvet rakk å legge seg internt før de første brosjyrene skulle deles ut på Karl Johan. Som partiorganisasjon virker Høyre imidlertid godt forberedt på årets valg, med tydelig motstanderbilder, godt planlagte medieoppslag og en grundig planlagt valgkamp. Valgkampen har kommet seg, men det er kanskje mer til tross for, enn på grunn av, partiets to toppkandidater.  

 
For å kompensere for Lae Solbergs manglende popularitet hos velgerne, har Høyre sendt ordførerkandidat Anne Lindboe i mange av de politiske duellene gjennom valgkampen. For mange, særlig på venstresiden, kan Lindboes valgkamp foreløpig oppsummeres med teaterstykker som løsningen på ungdomsvold, uheldige utspill og uklarheter om samarbeidspartnere. Først og fremst er nok dette et resultat av politisk uerfarenhet og at både valgkampretorikken og –journalistikken har hardnet til etter hvert som det har blitt jevnere mellom blokkene. Likevel må det kunne sies at dette ikke akkurat har stått til toppkarakter for en toppkandidat i landets største by. 
 

Et fenomen som er verdt å følge med på i Oslo, er dynamikken mellom de tidligere sementerte partiblokkene. Det som kan bli den virkelige spikeren i kisten for Johansens prosjekt, er usikkerheten knyttet til hvorvidt MDG holder seg på venstresiden. Flere på høyresiden begynner å få øynene opp for et samarbeid mellom Høyre, Venstre og MDG, noe som også vil stanse en mulig overgang for Venstre til venstresiden. Den løsningen ville gitt flertall, dersom målingene skulle holde inn til valget. Det ville også holdt FrP utenfor byrådet, til glede for mange i både Høyre, Venstre og MDG. Men enn så lenge er ideen lite populær hos MDG-politikerne på rådhuset og i brede lag av Høyre.  

 
Det gjenstår å se om byrådspartiene kan mobilisere krefter inn mot sluttspurten av valgkampen. Det er uhyre få stemmer som skiller blokkene, så det er vidåpent hvem som stikker av med seieren, byrådsledertittelen og ordførerkjedet. Enkelte peker på at Johansen har virket sliten. Han har heller ikke alltid overbevist i valgkampen, og fått kritikk for håndteringen av Campus Ekeberg-saken. Men han er samtidig en langt større politisk ringrev enn listetoppene på høyresiden, noe som er en fordel når det spisser seg til i den siste uken med valgkamp.  

 
X-faktoren i Oslo er, og vil være, at flere partier kan havne i vippeposisjon. Det kan bety at vi ikke vil vite hvem som går i byråd før lenge etter valgnatten. Da venter tøffe sonderinger om hvem som skal få forhandle byrådsplattformen som skal legges frem i oktober. Det har allerede vært spekulert i hvor Industri- og næringspartiet (INP) vil samarbeide i et slikt tilfelle. Foreløpig fremstår det som helt uklart. Tilsynelatende også for INP selv. 

Bergen 
I vestlandshovedstaden er man tilbake til byens modus operandi: Politisk kaos. Den nyeste meningsmålingen fra Bergens Tidene viser at Høyre har tapt ti prosentpoeng av velgerne sine siden juni. Ingen av de tradisjonelle blokkene har lenger flertall i landets nest største by. 

 
Nyheten setter selvsagt fyr på engasjementet i hvert bidige vippeparti, og velgerne ser nå at en stemme til partier som tidligere har vært irrelevante, plutselig kan gi stor uttelling. Effekten, med kun halvannen uke igjen til valgdagen, kan fort bli at de store partiene opplever alvorlig lekkasje. Det kommer antakeligvis til å gå aller mest ut over Høyre, som nå begynner å kjenne på konsekvensene av å nå formtoppen for tidlig og å mangle erfaring på listetoppen. 

 
Høyres byrådslederkandidat, Christine Meyer, har blitt erklært som valgets vinner i lang tid. Samtidig har flere i partiet fryktet hvordan hun kommer til å klare seg når pressen først begynner å spisse spørsmålene og posisjonspartiene kommer i angrepsposisjon. Denne uken har hun virkelig opplevd at det blåser noe voldsomt på toppen. Særlig når Høyre på sitt sterkeste har hatt mer enn dobbelt så mange stemmer som byens nest største parti. Da får man pressens og politikkens oppmerksomhet, enten man vil det eller ei. 
 

Politikkens dynamikk er jo nemlig sånn, at det er mest interessant å avkreve svar fra de som er størst. Det har gjort at byrådsleder Rune Bakervik (Ap) i stor grad har sluppet å svare på hvorvidt det i det hele tatt er mulig å samle Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og Venstre til et politisk samarbeid. Det må nemlig såpass mange partier til for å krysse den magiske mandatgrensen på 34 stemmer i bystyret.  

 
Høyre har også på sin side litt av en kabal å legge, dersom de skal klare å telle til 34. Sammen med Fremskrittspartiet og KrF er de avhengige av å overbevise Venstre om å komme tilbake til borgerlig side. Og da er de fortsatt avhengige av støtte fra minst ett av vippepartiene Bergenslisten, Industri- og Næringspartiet og Senterpartiet. Christine Meyer og Bergen Høyre har for ordens skyld avvist samarbeid med alle disse. Fredag avviste hun like greit et samarbeid med MDG også, etter at hun var uheldig med noen uklare formuleringer om samarbeidspreferanser et par dager i forveien. 
 

Veien til flertall er altså full av problemer for begge sider i Bergen. Og de to som tjener på dette, er listetoppene Trond Tystad og Ann Jorunn Hillersøy, fra henholdsvis Bergenslisten og INP. For de som kjenner Bergen, er det ikke vanskelig å gjette seg til hvilken sak de holder aller høyest, og som gir valgkampinnspurten en ekstra brodd. Svaret er naturligvis bybanen og kampen mot at den skal gå over Bryggen. Når de to partiene nå deler på syv og en halv prosent av stemmene, blir bybanediskusjonen en sak det er vanskelig å lukke døren for, slik både Meyer og Bakervik har forsøkt å gjøre i lang tid. 

 
Når det politiske landskapet ser sånn ut, åpner det naturligvis dørene for strategisk stemmegivning og ytterligere partipulverisering. Det kan gi en enormt krevende sammensetning av bystyret for de neste fire årene. Enda vanskeligere blir det av at Bergen, i likhet med Oslo, har byparlamentarisme som styringsmodell. Det ligger an til hele elleve partier i bystyret etter valgdagen. Å belage seg på tillit fra minimum fem-seks av disse partiene for å sitte som byrådsleder, er politisk risikosport på sitt aller fremste.  

 
I Bergen er det derfor mange politikere som håper på hver sine mirakler. I Høyre håper de på en opinionsrekyl og at de skal komme seg tilbake til 30-tallet på meningsmålingene, mens de i Arbeiderpartiet håper på et hopp i siste liten. Men håpet er nok aller sterkest i småpartiene, hvor kun ørsmå marginer skiller mellom hvorvidt de vippes av pinnen eller havner på vippen. Nå er det utrolig mye makt samlet på et lite antall stemmesedler. 

Trondheim   
På tirsdag publiserte Nidaros en meningsmåling utført av InFact, som sendte sjokkbølger gjennom trønderhovedstaden. Det var bare ett problem - resultatene fra målingen var feil. 
  

Sakene ble trukket, InFact beklaget og målingen ble rettet. Da Nidaros publiserte de riktige tallene vippet flertallet tilbake til venstresiden og den sittende koalisjonen, bestående av Ap, Sv, MDG og Sp. Den samme tendensen viser den ferskeste målingen gjort på oppdrag for Adressa. Likevel ligger Arbeiderpartiet an til å gjøre sitt dårligste valg i Trondheim noensinne. Selv på valgkampens hittil beste måling får Ap bare 22,8 prosent, godt under den foreløpige bunnoteringen på 25 prosent fra valget i 2019. 
  

I Trondheim gir 34 representanter flertall i bystyret. Dagens konstellasjon vil få, skal vi tro snittet av målingene i august, 30 representanter. De mangler hele fire representanter for å sikre flertall, noe som utgjør flere tusen stemmer. Heller ikke samarbeidet på venstresiden er hugget i sten, noe som utgjør en minst like stor bekymring i Ap. Senterpartiet har varslet at de er åpne for å gå til Høyres Kent Ranum ­– det samme har MDG, noe som da vil bety at FrP ryker ut av et mulig samarbeid på høyresiden. INP har også styrket seg i Trondheim og er på siste måling inne med to representanter i bystyret.  
  

Arbeiderpartiets Emil Raaen har store sko å fylle, etter 20 år med Rita Ottervik i ordførerstolen. Et nederlag i Ap-bastionen Trondheim, vil falle hele partiet tungt for brystet og knuse partiets kanskje viktigste utstillingsvindu. Og som om ikke et mulig tap av denne storbyen skulle være nok å bekymre seg for i Arbeiderpartiet, er det en risiko for at de havner under 20 prosent. Det vil være en katastrofe for partiet. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2015 for å finne forrige valg de fikk over 40 prosent.  

 
Trondheim Høyres valgkamp følges med interesse i andre deler av Høyre. De fremstiller Ranum som en slags ny Marvin Wiseth, men har også gjort en del politiske endringer fra forrige valg. Høyre har ikke vunnet et valg i Trondheim siden 1999 og har derfor kommet til den konklusjonen at blankpolert Høyre-politikk ikke nødvendigvis er det som treffer i en av landets mest venstrevridde byer. Derfor har de blå i Trondheim bestemt seg for å gå til valg på et løfte om ikke å privatisere noen av sykehjemmene i byen etter valget og heller ikke redusere eiendomsskatten. Kan Høyres suksessoppskrift i Trondheim rett og slett bli å ikke snakke om deler av Høyres politikk? Særlig interessant blir det, hvis FrP byttes ut med Sp eller MDG som Trondheim Høyres foretrukne samarbeidspartier etter valget.  

Stavanger 
I oljebyen ligger Høyre an til en klar seier, ledet av ordførerkandidat Sissel Knutsen Hegdal. Knutsen Hegdal har lang fartstid i Stavangerpolitikken, men dette er første gang hun stiller som ordførerkandidat. I den siste lokale målingen har Høyre over 35 prosent av stemmene, og en klar ledelse over Arbeiderpartiet. Til tross for at Arbeiderpartiet bare er noen desimaler unna sitt forrige valgresultat, når de nå måles til 25,2 prosent oppslutning, tyder mye på at partiets ordførerkandidat, Kari Nessa Nordtun, må gi fra seg ordførerklubben. Siden oktober 2020 har nemlig ikke en eneste måling gitt flertall til dem som styrer Stavanger i dag.  

 
Nessa Nordtun er imidlertid en populær ordfører for Arbeiderpartiet. Lokalpartiet bruker henne for alt det er verdt i valgkampen. Men det hjelper ikke at hun drar opp det nasjonale snittet til Arbeiderpartiet, når samarbeidspartienes oppslutning rakner. Det er Nessa Nordtuns virkelige akilleshæl og den brutale sannheten for enhver lokalpolitiker: Det er mulig å begrense lokale utslag av et partis nedgang nasjonalt, men nesten umulig å stoppe det helt.  

 
Det nåværende flertallet bestående av Ap, Sp, MDG, SV, Rødt og Folkets Parti (Tidligere FNB) har kollapset på målingene. Aller verst er det for Folkets Parti som nå helt utradert, fra å ha seks bystyreplasser i denne perioden. Det hjelper heller ikke Nessa Nordtun at de rødgrønne partnerne i bystyret gjør det svakt. Det er kun SV som har noe som kan minne om vekst på de nyeste målingene.  

 
På den andre siden av midtstreken ser det ut til at Høyres Knutsen Hegdal kan danne flertall med FrP, Venstre og KrF. Med god margin. Ved forrige lokalvalg så det ut som det borgerlige samarbeidet begynte å slå sprekker, men siden har det blitt jobbet systematisk for å bedre forholdene og finne sammen, både personlig og politisk. Partiene har blant annet jobbet med felles budsjettalternativer i flere år og er nå enige om å kutte i eiendomsskatten. Borgerlig samling har vært et sjakktrekk av Knutsen Hegdal. Det er en strategi som går helt tilbake til valgnatten i 2019. Da tok Venstre og KrF først initiativ til et samarbeid med Arbeiderpartiet, som ble avvist. Det skjer nok ikke etter valget i høst.  

 
Slår målingene til, får Venstre, KrF og FrP et solid flertall sammen med Høyre. Dette er spesielt takket være Høyre selv, samt FrP, som ser ut til å gjøre et sterkt valg i Stavanger. De er for tiden målt til 12,7 prosent, en betydelig fremgang siden 2019. Også Pensjonistpartiet vil trolig støtte Knutsen Hegdal som ordfører, dersom de beholder sitt ene mandat. 
 

Nessa Nordtun har altså en svært tung oppgave med å beholde flertallet i Stavanger. Valget kan fort bli mindre spennende enn vi så for oss. INP kan riktignok fortsatt ende opp med å bli en joker. Dette er tross alt partileder Owe Ingemann Waltherzøes hjemby, og han burde gjøre det sterkere her enn målingene viser så langt. Men selv dette vil neppe påvirke valgutfallet spesielt mye. Selv om målingene slår til og INP får ett mandat, dekker ikke det kollapsen i Folkets Parti, som har støttet Ap. Det er det uansett ikke gitt at INP vil komme til å gjøre. 

Tromsø  
På valgperiodens siste møte i Tromsø kommunestyre, ble valgkampens heteste potet vedtatt: Byvekstavtalen mellom kommunen og staten. Avtalen går ut på at man skal få effektivisert kollektivtransporten og styrke gang- og sykkelveier i byen.  
 

Dette er Tromsøs svar på Bergens bybanekrangel. Den har pågått over mange år og det har vært en rekke omkamper. Bomstasjonene ble satt opp i fjor og sikrer allerede nå penger i kassa, men staten har brukt lang tid på å bli enige med byens politikere om en endelig byvekstavtale. Ved årets valg har Høyre snudd fra positiv til negativ i spørsmålet om byvekstavtalen, etter stor folkelig motstand mot bompengene. Den omkampen trodde de nok at de skulle tjene mer på, rent politisk, enn det de har. Det er nemlig et annet parti som har eierskap til bompengesaken i nord. 
 

Tromsø FrP vil nekte å samarbeide med partier som støtter bompengeinnkrevingen og byvekstavtalen, noe velgerne belønner dem for. Målingene tyder nå på at de kan bli byens nest største parti. De ble denne uken målt til hele 16,6 prosent på en måling i Nordlys. Bompengemotstanden, kombinert med den politiske gavepakken de fikk fra regjeringen med merkelapp “Melkøya”, har gjort at partiet ligger an til et skikkelig brakvalg. Holder målingen hele veien inn, har partiet så godt som doblet seg siden forrige valg. Fra å være sjette størst i 2019 kan de bli nest størst i år.  
 

For Høyre var målingen i Nordlys tilsvarende begredelig. De måles til 12,3 prosent og ligger an til å bli valgkampens virkelig store taper. De må se seg slått av både FrP og SV. Det er hele 15,6 prosentpoeng unna Høyres nasjonale gjennomsnitt, og milevis unna de 31 prosentene de fikk i 2011, forrige gang de vant byen. Det lukter oppvaskmøte og elendig intern stemning lang vei. At ordførerkandidat Anne Berit Figenschau skal redde dette, fremstår for øyeblikket nærmest utenkelig. Men resultatet er ikke bare ille for Høyre – det kan knekke hele høyresiden. Totalt har den borgerlige siden 15 mandater i kommunestyret, mot de rødgrønnes solide 24 mandater i samme måling. Det er ikke bare Høyres ordførerkandidat som må bære ansvaret for høyresidens kollaps, for velgerne belønner aldri borgerlig kaos, noe FrPs ultimatum har bidratt til i Tromsø-politikken.  
 

Det er desto større grunn til å smile for den alltid smilende Gunnar Wilhelmsen fra Arbeiderpartiet. Det ligger an til at Tromsøs svært populære ordfører får fire nye år, til tross for at også hans parti går tilbake. Tilbakegang til tross, Tromsø Arbeiderparti gjør det langt bedre enn partiet nasjonalt evner. I Tromsø er de godt hjulpet av Wilhelmsen, som er langt mer populær enn både eget parti og Høyres ordførerkandidat. De reddes ikke bare av en svært populær og folkelig ordfører, men også av en opposisjon som virkelig har snublet på oppløpssiden.