Den skitne valgkampens problem

I Norge advares det ved hvert valg om at «dette blir tidenes skitneste valgkamp». Men det er langt unna amerikanske tilstander, skriver PR-rådgiver Jan-Erik Larsen.

«Amerikanske tilstander» har fått en helt ny mening for meg. Den pågående presidentvalgkampen kjennetegnes av virkelig total negativitet og den brente jords taktikk fra begge sider.

Både forskning og erfaring viser at skitne valgkamper har en effekt. Spesielt om kampanjens innhold har en viss rot i virkeligheten, som Clintons eposter og lydopptakene av Trumps harselering med kvinner.

Partilojaliteten svekkes i alle land. Derfor gjør velgerne i stadig større grad sine valg basert på frykt eller håp. Fram til valglokalene stenger tirsdag kveld, handler det om hvem som greier å mobilisere flest av sine egne ved å spille på håp, eller, i enda større grad og særlig fra Trump-leiren: demobilisere flest mulig av den andres sympatisører ved å spille på frykt.

Ikke én positiv reklame

I september viste en undersøkelse fra The Wesleyan Media Project at Donald Trump ikke hadde kjørt én eneste positiv reklame. Han sendte «kontrast»-reklamer som både angrep motparten og var positiv til ham selv. Clinton hadde på sin side kjørt 60 prosent negative reklamer, mens 31 prosent fokuserte positivt på henne.

I debattene kaller de hverandre ekle, inkompetente, uegnede, korrupte, kriminelle, skattesnytere og bøllete. Det er på et litt annet nivå enn det vi opplever som stygg valgkamp her hjemme.
Likevel startet krangelen allerede i august i år mellom Høyre og Arbeiderpartiet om hvem av dem som kom til å føre tidenes skitneste valgkamp i 2017, og hvem som har advart for mye om at NÅ kommer tidenes skitneste. Men amerikanske tilstander er vi mer enn et hav unna.

Mørkere og mer destruktiv

Det pågående bikkjeslagsmålet mellom Trump og Clinton har tatt det hele i en enda mørkere og mer destruktiv retning. Debattene har vært preget av at det ikke kommer ett eneste svar som ikke inneholder kritikk eller utfall mot den andre.

NRK har sendt den utmerkede serien «Kampen om Det hvite hus», som sporer ødeleggende personangrep i amerikansk valgkamp helt tilbake til da Andrew Jacksons kone ble beskyldt for å være bigamist under presidentvalget i 1828.
Det ble ellers antydet at moren hans var prostituert. Det gikk hardt for seg mellom Johan Sverdrup og Frederik Stang på 1870- og 1880-tallet her hjemme også, med riksrettssak og agitasjon, men de holdt seg unna å stemple hverandres familier som prostituerte.

TV-seerne bombarderes

I USA fulgte de negative kampanjene den teknologiske utviklingen, med negative radioreklamer allerede på 30-tallet. I 1964 leverte Lyndon B. Johnsons kampanje «The Daisy Ad», som regnes som stamfaren til de voldsomme TV-reklamene vi ser i dag.

Men Johnsons reklame ble sendt én gang. I vippestatene kan man i disse dager knapt skru på TV-en uten å bli bombardert med konstant skolding av Trump og Clinton.
Med teknologien har det stadig kommer nye operatører som har visst å utnytte den. En mann som virkelig revolusjonerte den skitne valgkampen var republikanernes Lee Atwater. Han brukte triks som å plante falske journalister på pressekonferanser for å spørre om motkandidaten hadde blitt behandlet for psykose, og spredde i flere valg rykter om mental helse og familieforhold gjennom alle de kanalene han hadde.

Brukte skitne triks

Atwater begynte også for alvor å sende voldsomme reklamer gjennom tredjeparter som ikke kunne knyttes direkte til den offisielle kampanjen. Atwater utnyttet at man slik kunne angripe motstanderen helt uhemmet, uten at det slo negativt tilbake på andre enn en ansiktsløs stråmann. Jeg anbefaler på det varmeste «Boogie Man: The Lee Atwater Story», en av de beste politiske dokumentarene som er laget.
Republikanerne, og Atwater, har også vært kjent for å bruke såkalt «push polls», meningsmålinger som langt fra har til hensikt å samle informasjon eller måle meninger, men derimot spre rykter og fordommer. Det skjer ved at tusenvis av velgere ringes opp og får spørsmål som skal plante visse assosiasjoner i hodene deres.
I 1994 bruke George W. Bush «push polls» mot Ann Richards i kampen om guvernørvervet i Texas. Velgerne ble oppringt og spurt om det ville påvirke synet deres på Ann Richards om de fikk vite at staben hennes var dominert av lesbiske.

Spredte rykter om Obama

I primærvalgkampen i 2000 ble velgerne spurt om deres syn på John McCain ville endre seg om de fikk vite at han hadde et «svart barn utenfor ekteskap». Valgapparatet til George W. Bush sto bak kampanjen. McCain og kona hadde i virkeligheten adoptert et barn fra Bangladesh. Og i 2008-valgkampen brukte republikanerne «push polls» til å spre ryktet om at Obama var muslim.
Så når får vi de første statsministerkandidatene som truer hverandre med fengsel i Norge? Svaret på det er nok: Aldri. Det gjelder ikke bare Norge. Det handler blant annet om historie og sedvane. Der grensene har blitt flyttet i USA i valg etter valg, og «uavhengige» tredjeparter har vokst seg til stadig større monstre med frie tøyler og en total mangel på skrupler, blir selv mildt usaklige utspill i norsk politikk pisket ned som «skitten» valgkamp.
Vi ser et eksempel på det i listene både Arbeiderpartiet og Høyre nå leverer over «skitne» utspill fra den andre. En stor del av sakene på listen er rett og slett utspill om begge partienes tolkninger av følgene ved motstanderens politikk.

USA flytter grensene

Det handler om kultur. Selv om vi i Norge ha tatt syvmilsskritt etter, har USA ligget langt foran på personfokus og kjendiseri i generasjoner. Det flytter grensene for hva som er privat og hva det er greit å dra frem i lyset.

Det handler selvsagt også om selve systemet. En amerikansk president har en helt utrolig makt. Hun er president, statsminister, øverstkommanderende og gallionsfigur. Det er naturlig at de personlige egenskapene til mennesket som skal inn i en slik posisjon blir viktigere å få frem.
Det er lettere å rettferdiggjøre karakterdrap og skittentøyvask når det er for å belyse forhold rundt det som kan blir verdens mektigste person. Helsen eller sexlivet til en norsk partileder er rett og slett ikke like relevant.

Vil få se tøffere valgkamper i Norge

Det handler også om teknologi. Der amerikanerne har fått levert kraftfull politisk TV-reklame siden 60-tallet, og har måttet finne på noe nytt hvert eneste valg, er dette fortsatt strengt forbudt i Norge. Det er litt gammeldags, men det har nok både senket temperaturen i valgkampen og dessuten gjort det mulig for partier uten tykk lommebok å konkurrere på litt likere vilkår.
Det er likevel ganske utvilsomt at vi vil se langt mer krevende og negative valgkamper i Norge. På nett er mulighetene for politiske kampanjer uendelige – også for de negative. Dermed er en viktig sperre borte og alle de norske partiene har kanalen de trenger om de vil angripe. Internettet og desimeringen av de politiske redaksjonene åpner døren for å komme på – og slippe unna med – kraftfulle og forholdsvis usaklige angrep.
Når redaksjonene ikke lenger har kapasitet eller ork til å avdekke «skitne» strategier og angrep, forsvinner noe av det som holder valgkampene såpass rene i dag: Frykten for at det skal slå tilbake.

«Gjensidig garantert ødeleggelse»

Norske partier vil ikke bli angrepet for å være skitne, og har heller ingen super PACer som kan løse det anonymt, men igjen fjerner teknologien en utfordring. Kyndige privatpersoner kan i dag sitte bak tastaturet og lage negative kampanjer som langt overgår de Atwater lagde på 80-tallet. Det er heller ikke utenkelig at partienes rike onkler og venneorganisasjoner kan velge å ta på seg rollen som angriper eller finansiere anonyme angrep.

Til slutt er jo skitne valgkamper en slags «gjensidig garantert ødeleggelse». I det et parti begynner ruller snøballen seg større i all evighet. Det vet alle og derfor holder de seg på matten. Vi har anstendige kommunikasjonssjefer og partiledere i alle de store norske partiene i dag. Men hva skjer om ett parti velger å gå negativt? Eller om de andre partiene mener at dette partiet får allierte til å gå negativt for dem? Har de andre noen annet valg enn å henge seg på?

Det er selvsagt ikke snakk om amerikanske tilstander. Skitten valgkamp blir også et litt tomt begrep etter skyttergravskrigen vi har sett om Det hvite hus nå. Men det er viktig at vi alle – politikere, velgere og mediene – tar ansvar for at norske valgkamper forblir innenfor rimelighetens skitne grenser.