Morna, innestemme!

Siv Jensen har varslet sin avgang etter 14 år som partileder og forlater et parti i krise. Lederskiftet kan tenne et nytt håp for et borgerlig flertall etter valget til høsten, samtidig som det brenner et blått lys for borgerlig samarbeid. 

Siv Jensen vil gå inn i historiebøkene som en svært betydningsfull politiker. I 2009 leverte hun og protestpartiet et brakvalg og ble største partiet på borgerlig side. Siden har Jensen finslipt partiets politikk til å bli et styringsdyktig parti, som endte opp i topartiregjeringen til Erna Solberg, hvor Siv Jensen leverte store gjennomslag for Fremskrittspartiets politikk og ble gjenvalgt med et sterkt resultat i 2017. Etter hvert som andre borgerlige partier kom inn, tok hun Fremskrittspartiet ut av regjering.  

 
Det var få som var forberedt på at Siv Jensen skulle gå av, da FrP hasteinnkalte til pressekonferanse forrige uke. Når Sylvi Listhaug nå høyst sannsynlig skal overta som partileder, er det liten tvil om at det kan endre hele dynamikken i valgkampen, og at det er Trygve Slagsvold Vedum som har mest å frykte. Fremskrittspartiet får nå en ny mulighet til å hente tilbake velgere som har forlatt partiet siden forrige valg, særlig de mange som har gått til Senterpartiet. 

  
Selv om Listhaug kan styrke sjansene for borgerlig flertall, svekker det muligheten for borgerlig samling. Det er få som ser for seg at Fremskrittspartiet går inn i regjering de neste fire årene, selv om det skulle bli et borgerlig flertall. Spørsmålet vil ikke lenger bare handle om Fremskrittspartiet vil inn Solberg-regjeringen, nå handler det også om de andre borgerlige partiene ønsker Listhaugs FrP inn. Det vil nok være betydelig vanskeligere nå for både Venstre og Kristelig Folkeparti å skulle støtte seg på Fremskrittspartiet i Stortinget eller ha en samarbeidsavtale, og det er nesten umulig å se for seg et regjeringssamarbeid. 

  
Tøffere og tydeligere 

De langvarige interne problemene har ført til at Fremskrittspartiets oppslutning nå er nærmere fem enn ti prosent på en rekke meningsmålinger. Da partiet var i regjering gikk det store skillet i Fremskrittspartiet mellom de som var tilhengere av regjeringsdeltakelse, og de som var motstandere. Etter at FrP gikk ut av regjering, har de interne stridighetene dreid seg mer om politisk retning, mellom den liberalistiske og den mer konservative fløyen. Alt ligger nå til rette for at Fremskrittspartiet kan reetablere seg som et tøffere og tydeligere opposisjonsparti, samlet bak en ny leder. 

  
Tidligere FrP-kronprins Ketil Solvik-Olsen gjør comeback som FrP-kronprins. Som nestlederen til Sylvi Listhaug, vil Solvik-Olsen få den viktige jobben med å ivareta interessene til de mer moderate kreftene i partiet. Hvis partiet spiller kortene sine riktig, kan de lykkes med at Sylvi henter hjem mange velgere fra gjerdet eller fra Senterpartiet, samtidig som Solvik-Olsen beroliger de moderate og lokker over Høyre-velgere. Høyre under Willoch og Norvik, Kristelig Folkeparti under Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, er eksempler på partier som har klart å bruke et variert persongalleri til å bredde ut partiet og appellere til nye velgergrupper, samtidig som de holder kjernevelgerne fornøyde.  

 
Tallenes tale 

Første jobben er likevel å hente tilbake kjernevelgerne. Og ser vi på hvilke velgere som har forlatt partiet siden valget i 2017, er det nettopp kjernevelgere vi snakker om. Kruse Larsen bruker Kantar Online, Kantars database med over 14.000 datapunkter om den norske befolkningens meninger, medie- og forbruksvaner og demografi. De velgerne som har forlatt FrP siden 2017, er velgere som absolutt burde kunne hentes tilbake av Sylvi Listhaug. Tydeligst FrP-profil har de velgerne som har forlatt Fremskrittspartiet til fordel for Senterpartiet.  

 
I tidligere valgkamper har Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet begge tjent på å mobilisere hverandres velgere ved å få fram de tydelige skillelinjene mellom partiene. For Arbeiderpartiets del har dette handlet om å vise fram det ultimate borgerlige “skrekkeksemplet” i valgkommunikasjonen. Det mobiliserer trygge sosialdemokrater og tvilende høyrevelgere. Det vil bli interessant å se om Arbeiderpartiet klarer å blåse liv i denne dynamikken når Fremskrittspartiet spisser retorikken, eller om Senterpartiet igjen klarer å tilsidesette Arbeiderpartiet, og stikke av med gevinsten. 

 
Den største trusselen mot de rødgrønne, og særlig Senterpartiet, vil være at Listhaug vil lykkes i å konkurrere med Senterpartiet om den mer populistiske rollen i norsk politikk. Da Fremskrittspartiet var i regjering, fikk Senterpartiet fritt spillerom til å være det populistiske alternativet. 

 
Nå får Senterpartiet konkurranse på områder som miljøpolitikk, innvandring, byråkrati, bilkjøring, bompenger og avgifter. Det er flere svake punkt hos Senterpartiet som Listhaug kan utnytte. For det første er det ikke alle i Senterpartiet som er komfortabel med Vedum-linjen, noe vi så tydelig da Sp-lederen var utydelig på om partiet stod bak klimamålene. Det andre er at de populistiske standpunktene er et relativt nytt fenomen i Senterpartiet, mens det var en av grunnene til selve dannelsen av Fremskrittspartiet . Det tredje er samarbeid, der Listhaug kan lykkes med å klistre Senterpartiet til Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, noe de i liten grad har måttet svare på til nå. 

 
For det er ingen tvil om hva de velgerne som har gått fra Fremskrittspartiet til Senterpartiet mener i disse spørsmålene. Det er ikke det samme som Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Kantar måler velgernes holdninger ved å spørre hvor enig eller uenig de er i en rekke påstander.  
 

Vi har sett på holdningen til de velgerne som har beveget seg fra Fremskrittspartiet til Senterpartiet siden valget i 2017. Blant den gruppen velgere er tradisjonelle FrP-standpunkter svært overrepresentert. Tydelig kommer det til uttrykk når det spørres om de er enig eller uenig i påstanden “Norge bør ta imot flere flyktninger enn i dag”. Der er det rett og slett ingen av dem som oppgir at verken er helt enig eller litt enig i påstanden. Hele 86 prosent av de spurte oppgir derimot at de er litt eller helt uenig i påstanden, de fleste helt uenig. I forlengelsen av dette er det en enorm overrepresentasjon av de som er helt uenig i påstanden “jeg er interessert i andre kulturer”. Det store flertallet oppgir også at de uenig i at det er “spennende med fremmede kulturer i Norge”.  

 
Også i miljøpolitikken burde det være kort vei tilbake til Fremskrittspartiet, dersom Listhaug lykkes med å så tvil om Senterpartiets nye kjærlighet for fossilbilen. I denne velgergruppen er det en svært stor overrepresentasjon av velgere som oppgir at de helt uenig i påstanden “jeg aksepterer lavere levestandard for å redusere miljøødeleggelser”.  
 

De fleste av velgerne som har flyttet seg fra Fremskrittspartiet til Senterpartiet tilhører den gruppen av velgere Kantar Kompass definerer som “tradisjonell individorienterte” eller “individorienterte”. Kantar Kompass deler befolkningen inn i ni forskjellige grupper, hvor de er to av dem, basert på holdninger, forbruksmønster, medievaner, geografi, inntekt, utdannelse osv. Gruppene som over overrepresentert blant velgerne som har gått fra Fremskrittspartiet til Senterpartiet, stemmer i utgangspunktet på partier til høyre i politikken. Mange har likevel funnet sitt hjem hos Senterpartiet den siste tiden. Det skulle tilsi at denne velgergruppen, i likhet med de på gjerdet, kan sitte løst hvis Listhaug lykkes med å klistre Senterpartiet til venstresiden i større grad.  

Rettelse: Foto: Piil Event/ Piil Photography