Pengeperspektiv

Fredag legger regjeringen frem perspektivmeldingen. Tidspunktet kunne neppe vært dårligere. Midt i en periode med historisk utagerende offentlig pengebruk, skal de overbevise oss om at festen egentlig er over.

Perspektivmeldingen utarbeides hvert fjerde år og legges stort sett frem tidlig i valgåret. Formålet har vært å gi politikerne en anledning til å løfte blikket utover valgperioden og ta stilling til mer langsiktige utviklingstrekk for Norge. I kjølvannet av fremleggelsene er det debatter om eldrebølge, innvandring, fødselsunderskudd, reduserte oljeinntekter og voksende offentlige utgifter. Så har det ofte blitt stille, og det politiske Norge vender tilbake til normalen.

Det var være flere grunner til at meldingene ikke setter noe varig preg på norsk politikk. For det første liker norske politikere å bruke penger. Perspektivmeldingene advarer ofte mot økt offentlig pengebruk fremover, samtidig som de politiske diskusjonene i Norge ofte handler om hvilke formål som skal få mer penger. Det er sjelden en diskusjon om formål som bør få mindre. Den andre grunnen kan være at perspektivmeldingene har hatt en veldig lang horisont, gjerne 50 år frem tid. Så lang at utfordringene kan virke perifere og lite presserende.

Denne gangen er tidshorisonten kortere. Perspektivmeldingens horisont skal være både langsiktig frem mot 2060 og kortsiktig mot 2030, noe regjeringen håper kan bidra til at det er lettere å ta budskapet innover seg. Og selv om meldingen ikke er offentliggjort ennå, vil den nok by på en reprise av mange av utfordringene fra tidligere meldinger: Vi har en økende andel eldre, for mange utenfor arbeidslivet, oljeinntektene faller og velferdsordningene for omfattende. Kort oppsummert, Norge har for store utgifter og for lave inntekter.

På toppen av dette kommer pandemien, som har slått alle tidligere rekorder i pengebruk. Selv om det er enighet om at pengebruken kan øke i en krise, vil det erfaringsmessig bli vanskelig å redusere utgiftene tilbake pre-pandeminivå. Skulle man likevel lykkes med det, er jobbet bare halvveis gjort. De offentlige utgiftene var allerede for høye før pandemien.

 
Statens andel av BNP økte fra 54 til 58 prosent i de fire første årene med Erna Solberg som statsminister. Forpliktelsene i Nasjonal Transportplan, prosentmålet for bistand og forsvarets langtidsplan er alene nok til å fylle hele det økonomiske handlingsrommet i årene som kommer. Tidligere perspektivmeldinger har pekt på tre alternativer for å løse disse problemene: Enten kutte i velferdsutgifter, øke skattene eller inkludere flere i arbeidslivet. Det politiske Norge har valg å fokusere på det siste alternativet, fremfor de to upopulære.

På fredag får vi se om finansministeren lykkes i å starte en debatt om hvilke grep Norge må ta de neste årene, eller som budskapet i perspektivmeldingen vil drukne i milliardkravene for nye krisepakker.