Polarisering er ikke svaret

Klimakrisen skaper stort engasjement. Med klimastreikende ungdommer på den ene siden og bompengeopprørere på den andre siden. Men ser vi faktisk en polarisering i klimapolitikken? Og er polarisering løsningen på klimarkrisen?

Samfunnsforsker Olav Elgvin mener vi trenger polarisering i klimakampen. Men det er ikke hva statsvitenskapelig forskning viser.

Grønn bølge i nordvest

Vi ser at klimapolitikk settes høyere på dagsorden. I USA har Alexandria Ocasio-Cortes lagt frem forslag til en Green New Deal.

I Europa ser vi en grønn bølge i nordvest. I valget til EU-parlamentet i juni 2019 gjorde mange grønne partier et brakvalg. De grønne lå på andre- og tredjeplass i Tyskland, Frankrike, Finland og Luxembourg. Den grønne bølgen er likevel geografisk begrenset. Det er ingen tegn til at den slår over Sør- og Øst-Europa.

Den grønne bølgen ser likevel ut til å gi resultater. De grønne, de liberale og sosialistene i Europaparlamentet brukte i sommer valget av ny president for Kommisjonen til å presse frem et svært ambisiøst klimamål. Den tyske kristendemokraten Ursula von der Leyen sikret seg flertall ved å love opptil 55 prosent utslippskutt innen 2030. Klimaløftet fikk henne valgt med 383 stemmer mot 327.

I desember 2019 fulgte Kommisjonen opp ved å legge frem forslag til «European Green Deal». Kommisjonens visepresident, sosialdemokraten Frans Timmermanns, har ansvar for det som er blitt den nye Kommisjonens viktigste politiske satsing. Klima står nå definitivt på dagsorden hos de tradisjonelt store partiene.

«Politisering» av miljøsaken

Den grønne bølgen illustrerer godt hva statsviterne har funnet i sine studier av grønne partier i Europa: Miljøsaken må «politiseres» for at eksisterende politiske eliter skal ta den på alvor.

«Politisering» innebærer at saker løftes opp på den politiske agendaen og gjøres til gjenstand for konkurranse mellom partiene. I Norge, som i mange andre europeiske land, har miljøsaken i lang tid vært lite politisert. Årsaken er at velgerne sender et tvetydig signal til politikere ved å si at miljøsaken er viktig, men at mange andre saker er langt viktigere. Velgerne lar ikke miljøsaken avgjøre hvilket parti de stemmer på ved valget. Dessuten konkurrerer de tradisjonelt to store partiene i Europa, som Arbeiderpartiet og Høyre her hjemme, ikke først og fremst på aksen vekst versus vern, men på aksen offentlig versus privat.

Mange av Europas grønne partier har lagt stor vekt på å ikke plassere seg på denne høyre-venstre-aksen. Strategien har vært å sikre tverrpolitisk støtte til miljøsaken, fremfor konkurranse. Samtidig har de store partiene ingenting å tjene på å løfte miljøsaken og konkurrere om den. Når miljøsaken kommer på dagsordenen, er det nemlig de grønne partiene som tjener på dette. Det er altså her statsvitere som britiske Neil Carter argumenterer med at miljøsaken må politiseres – og faktisk gjøres til gjenstand for konkurranse, slik vi nå har sett i EU.