Valgvinnere uten flertall

Fem ganger har en amerikansk president blitt valgt uten flertall i befolkningen. I Norge har dette blitt brukt til å kritisere både de valgte presidentene og det amerikanske valgsystemet. Men er Norge egentlig noe bedre?

 

George W. Bush i 2000 og Donald Trump i 2016 er de to nyeste eksemplene på presidenter som ble valgt uten å få flertallet av stemmene avgitt ved valget. I ettertid har kritikere av de to presidentene ofte understreket at de ikke hadde flertallet av amerikanske velgere bak seg og at de egentlig ikke vant presidentvalget.

 

 

Som kjent er det egentlig ikke amerikanerne som velger den amerikanske presidenten. Det gjør 538 valgmenn, eller stemmeforvaltere som Nikolai Astrup kanskje ville kalt det. Selv om systemet jevnlig får kritikk for å være udemokratisk og utdatert, særlig fordi det favoriserer de minste statene på bekostning av de store, er det likevel et flertall blant amerikanere som er tilhengere av ordningen. Den kan også virke utdatert siden bakgrunnen for ordningen har sine røtter i USAs barndom. I utgangspunktet så grunnlovsfedrene for seg at presidenten i USA skulle velges av statene eller kongressen, i og med at den føderale myndigheten i utgangspunktet skulle være begrenset og i hovedsak ligge hos kongressen. De landet likevel på det mer demokratiske alternativet, nemlig at presidenten skulle velges av valgmenn som skulle hentes blant vanlige folk.

 

 

Systemet med valgmenn gir store forskjeller i vekten av en stemme mellom statene. Der en stemme i Wyoming har en relativ vekt på 2,97 har en stemme i Florida en vekt på bare 0,78. Det er både udemokratisk og strider mot prinsippet om «én person, én stemme», vil mange kanskje hevde. Mange tenker kanskje at de er glad det ikke er sånn i Norge. Da må de tenke om igjen. Blant verdens demokratiske land, er det bare Israel som opererer med én valgkrets. Alle andre demokratiske land har en eller annen inndeling av landet i distrikter, som ofte fører med seg en form for skjevdeling. Og i Norge er den stor.

 

 

Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sendte valgobservatører til Norge for å følge stortingsvalget i 2017. I rapporten i etterkant foreslo organisasjonen en rekke tiltak for å forbedre det norske demokratiet. Blant annet skrev de at:

 

 

Anbefalinger fra den avsluttende rapporten til OSSE/ODIHR fra 2013 og tidligere rapporter har blitt behørig vurdert av myndighetene; men noen bør fortsatt adresseres. Disse inkluderer anbefalinger om å bedre garantere stemmelikheten i fordeling av mandater blant valgkretsene(...).

 

 

Bak hver stortingsrepresentant fra Akershus står det rundt 35 000 stemmer. Bak hver stortingsrepresentant fra Finnmark står det rundt 15 000. Med andre ord teller en stemme i Finnmark over dobbelt så mye som en stemme i Akershus. Hvordan er det mulig når det er «én person, én stemme»? Det korte svaret er at det ikke er noe som heter «én person, én stemme» i et norsk stortingsvalg.

 

 

Norge har et valgsystem som ikke bare tar hensyn til hva hver enkelt velger mener, men også hvor stort arealet er i hvert enkelt fylke. Arealtillegget i valgordningen er laget for å sikre at hele landet skal være godt representert på Stortinget, noe som gjør at velgere i arealmessig store fylker som Oppland og Finnmark er bedre representert enn velgere i fylker som Akershus, Vestfold eller Oslo. I tillegg til dette kommer det et styringstillegg som tildeler mandater til store partier, for å hjelpe store partier litt ekstra på veien til å få flertall i Stortinget.

 

 

Så er spørsmålet om dette er nok til at Norge kan få regjeringer som ikke har flertallet bak seg, slik vi ser i amerikanske presidentvalg. Det kan vi så absolutt, og det skjer langt oftere i Norge enn i USA, der det på 240 år kun har skjedd fem ganger, mens det i Norge har skjedd med jevne mellomrom siden 1970-tallet. Da Jens Stoltenberg ble statsminister i 2005 hadde de borgerlige partiene 10 000 flere stemmer. Da han ble gjenvalgt i 2009 hadde de 49 000 flere stemmer. Erna Solbergs gjenvalg hadde også vært umulig uten den nåværende valgordningen, siden de borgerlige partiene i 2017 fikk 10 000 færre stemmer enn de rødgrønne.

 

 

Det er mange hensyn å ta i en valgordning, både i USA og i Norge. Men troen på at det er noe unikt udemokratisk over måten USA velger sin president på, er feil. Da er vi i så fall like udemokratiske i Norge.

 

 

Og helt til slutt kan det jo også nevnes at valget i 2017 ville blitt det samme i Norge dersom vi hadde adoptert ordningen med valgmenn,  om vi skal vi tro historiker Øystein Brekke. Men spiller det egentlig noen rolle? I motsetning til amerikanerne får vi jo ikke velge regjeringssjefen vår. Det er det Kongen som gjør.

0 0